Heldige vi er!

Jeg synes jeg og Richard har vært utrolig heldige! Vi har fått en valp som er utrolig enkel å ha med å gjøre. Og forresten; bilde over.. Det er ofte sånn ho ligger og sover når jeg kommer inn for å legge meg om kvelden :) Skikkelig god og feit liten krabat!

Allerede fra første dag av sov ho i buret sitt. Ho pep litt i ca. ett min. og så var det stille og den lille trøttingen sov frem til klokka tre på natta'n. Det var første og siste gang vi var oppe midt på natta'n for å ta ho med ut. Så nå har vi en hund som legger seg rundt 21 - 22.00 og sover til lagt ut på dagen. Eller langt og langt.. Det er hvertfall til 09.00, minst, for da får ho frokost. Blir innimellom også til at vi sover litt lenge og da får ho mat en time senere.

Aldri har ho vært redd bur heller. Fra første stund gikk ho inn frivillig og var stille etter ca. ett minutt. Siden har ho ligget og sovet i buret og det har ikke vært noe problem i det hele tatt. Når man snakker om å sove: ho snorker ^^,

Når vi kjører bil sitter ho på fanget mitt. Vi leter etter en ny bil og da blir det bur. Ikke bra at ho sitter på fanget mitt. For det 1. ho blir altfor stor til det om ikke så lenge og for det 2. det er farlig - for oss alle. Blir det en ulykke blir Azzi slengt veggemellom og det vil føre til at jeg og Richard kan bli enda mer skadet enn det vi ville blitt i førsteomgang. Det går veldig bra i bil også. Ho piper bitte litt, til ho har funnet en god sitte/ligge stilling. Når vi hentet henne var det litt verre. Da var det hyling til vi var langt på vei hjem. Oppdretteren sa at det var lurt å sette de ned ved beina våre hvis det ble sånn, og det gjorde vi. Da sovnet ho; med hodet opp langs setet og kroppen var på gulvet. Jeg lo nesten i et kvarter bare pga det :)

Alenetrening.. Jeg trodde det skulle kreve MASSE jobb. Men utrolig nok har det på en måte gått av seg selv. Første gang ho var alene var når jeg skulle sette på noen klær til vask. Vi bor i 2. etasje og vaskemaskinen er i kjelleren. Jeg glemte helt at ho lå og sov i gangen, selv om jeg så på ho og ho så på meg når jeg gikk ut døra. Ho bare titta på meg og la seg ned igjen. Ikke hørte jeg noe piping heller. Det var først når jeg kom opp at jeg kom på at vi har lille Azzi nå og da kan jeg ikke gå ifra leiligheten, hvor ho er, i til og utide. Jeg tenkte at hvorfor ikke teste det ut enda mer og gikk ut for å vaske trappa opp til leiligheten. Jeg hørte fortsatt ingenting =) Men det negative var at når jeg kom tilbake hadde ho lagt igjen en tisseflekk og en ganske så stor klump med bæsj. Jaja, jeg kan skylde meg selv :p

Utvikling

Lille Azzi blir bare større og større. Til og med jeg som er rundt ho hver eneste dag ser ho har blitt større.

Ho kan allerede "sitt", er fortsatt litt rusten på "kom hit" (men er utrolig flink hvis jeg har oppmerksomheten hennes") og begynner å skjønne mer og mer om hvordan ting skal være her i huset (sitte og la meg gå først inn døra hjemme, sove i buret om natta'n, at man ikke skal tisse og bæsje inne, ikke bite på absolutt alt osv). Ho er en skikkelig matmoms, som alle andre Labradorer :p Jeg må si jeg ser en skikkelig utvikling i hvordan ho oppfører seg rundt andre mennesker og hunder. I begynnelsen var ho veldig skeptisk til å hilse på de og var veldig varsom. Ho er en helt annen hund på det, nå.. Så fort ho ser en annen hund når vi er ute vil ho bare rett bort! Takk og lov for at ho er fortsatt så liten så det er enkelt å holde ho igjen. Men hvis det er greit for den andre eieren får ho hilse og ho blir helt i hundre! Ho er faktisk ganske så bøs også.. Er det en liten hund legger ho de i bakken og virkelig leker med de. Er det en stor hund derimot inviterer ho til lek og så løper vekk og vil at de skal løpe etter.

Skikkelig søt er ho =) Når det gjelder mennesker er ho fortsatt litt skeptisk, men må fortsatt bort og snuse. Med mindre mennesket kommer veldig brått på. Da nekter ho og drar med alle krefter i båndet for å komme seg vekk. Men det er jo ganske så normalt egentlig, hvis mennesket kommer brått på! Hvem liker at mennesker bryter intimsonen din og kommer skikkelig brått på? Det samme gjelder med hunder også, vil jeg påstå.

Jeg glemmer ikke første gangen ho skulle gå ned en trapp: ho stod på toppen og viste ikke hvordan man skulle gjøre det der. Skumle greier når det går nedover. Det var en gansker kort trapp med store trappetrinn. Men hvis "mamma" står nederst, på huk, og lokker med en godbit, MÅ man jo bare ta sjangsen og gå ned. Ho har fått skikkelig teken på det nå! :)


Jeg ville ikke ha bytta ho ut for noe som helst i hele verden. Ho har så vakker og personligheten er så kul og morsomt. Skal alltid småbite på alt og alle. Mye morsomt å bite på, vettu =) Jeg gleder meg til å bli enda mer kjent med lille jenta mi!

Her er da bilde av min søte skapning. Som alle andre "mødre" synes om sin unge/"unge" også; vakrere går det ikke ann å bli! Vet ikke om jeg gruer meg eller gleder meg til ho bli større. Valpebitinga blir hvertfall borte og ho er ikke like liten og nusselig lenger. Eller nusselig vil ho alltid være, men ho vil ikke være like lett å bære rundt eller like lett å ha drakamp med :p

Neida! Jeg vet det at Azzi vil jeg alltid være kjempe glad i. Det er tross alt min første hund og det virker som ho allerede har funnet seg til rette her. Jeg vet vi vil få mange flotte år sammen, fremover :)

Flink jente? Jepp!

Når jeg våknet til morgenen og tittet på klokka ble jeg ikke noe annet enn kjempe stolt av Azzi! Den lille jenta mi hadde sovet fra ca. 24.00 og frem til 07.30 uten å pipe og måtte ut å gjøre fra seg. Vaneligvis har hun måtte ut ca hver 3. time. Iallefal ikke lagt unna! Så at hun sov nå i 7,5 timer uten å måtte ut er bare kjempe flott! Det kom selvfølgelig kjempe masse når hun da først kom seg ut - VELDIG masse..

Et nytt liv

Endelig, ENDELIG! Valpen er i hus og jeg kunne ikke ha vært mer glad. Jeg har verdens søteste bilder av Azzi på telefonen og på kamera, men selvfølgelig klarer ikke jeg å finne ledningen. Typisk.. Men så fort jeg finner den kommer bildene. Jeg er bare så utrolig forelska i valpen, selv om den tisser og bæsjer inne, hyler og skal ut hver tredje time om natten, biter i alt og alle og setter seg helt på bakbeina når ho skal gå med bånd. Men hva kan jeg si? Det er vel sjarmen med valp :) Ikke at jeg kan si at det er så mye sjarm i å tørke avføring, men alikevel klarer jeg ikke å bli sint på den vakre valpen som står der. Azzi, min Azzi!

For de som ikke vet: Det er en svart Labrador Retriever, fra Cha's kennel i Halden.

Jeg kan love at så fort jeg finner ledningen kommer bilde!

Mitt liv med epilepsi

Epilepsi.. Det høres ganske harmløst ut, gjør det ikke? Vel, da kan jeg fortelle deg at det er det ikke. Jeg sitter nå på Statens Senter for Epilepsi (SSE). Her er det også mange andre mennesker med epilepsi. Noen har hatt det siden de var født, andre fikk det etter ulykker og så har man de som rett og slett er bare uheldige – som meg. Greit, det er jo en grunn til at jeg har det, men det har ikke legene klart å finne ut enda. Så det håper jeg på å finne ut mens jeg er her, på SSE. Jeg er her også for medisinomlegging. 60-70 % av de med epilepsi blir kvitt anfallene med riktige medisiner. Jeg krysser fingrene for at jeg er en av dem.

Det er utrolig hvor hemmet man blir av epilepsi og spesielt hvis man har anfall der man har rykninger. Lappen har blitt tatt fra meg og det er utrolig hvor mange yrker jeg ikke kan velge! Det er helt sykt hvor mye jeg ikke kan gjøre generelt. Gå på skolen, jobbe, ta toget alene og reise med fly alene (Greit, de to siste nevnte går mer på det psykiske hos meg selv) er helt uaktuelt. Jeg vet i alle fall at med meg selv, at dette tærer veldig psykisk. Jeg forstår at det er vanskelig for andre å forstå hvor ille denne sykdommen er. Men siden JEG forstår at andre ikke forstår, synes jeg andre kan forstå meg også. Jeg blir helt paff når jeg får spørsmålet om jeg skal søke på en jobb, når jeg har opp til tre anfall om dagen. Jeg hører om andre som har anfall ca. en gang i måneden og mener det er mye. Her er jeg og har minst et anfall om dagen. HVOR VANSKELIG KAN DET VÆRE OG FORSTÅ AT JEG IKKE KAN JOBBE DA?! Er det rart jeg blir sur også når folk mener jeg kan være med på allverdens av mulige ting? Når er det folk skal forstå at jeg ikke kan være med på alt? Jeg hater at jeg ikke kan være med på alt mulig ting, men sånt er livet mitt nå. Jeg er sperra inne i en leilighet jeg så å si hater. Jeg flyr nesten på veggen hjemme. Kjæresten min er på jobb og der går jeg hjemme.. Jeg kan ikke være ute på jobb og tjene penger. Jeg får nesten ikke vaska så mye som jeg vil i huset, for da overanstrenger jeg meg og får anfall. Ikke tør jeg å gå ut alene, for da kan jeg få anfall der jeg går alene. Ikke tør jeg å ringe til andre, for da er jeg bare en byrde. I og med at jeg har mista lappen er jeg avhengig av andre for å komme meg rundt. Men da er jeg en byrde! Alle sier det til meg at det er greit at jeg sitter på, men allikevel så føler jeg det: Jeg er en byrde når jeg ringer og spør!

Jeg tror virkelig ikke folk vet hvor mye epilepsi hemmer et menneske, føre dem sitter det med det selv og har det flere ganger dagelig. Det er først da man virkelig merker det selv. Man blir så satt ut etter et anfall. Man klarer ikke å snakke, konsentrere seg og fin motorikken er borte vekk. Drit kult -_-’ Prøv det, du!

Epilepsi merket

Dette her er VIKTIG! å kunne. Det er merket for epilepsi. Jeg går hele tiden med dette merket på et halskjede, når jeg er offentlig. Mennesker som har dette på seg har mest sannsynelig diagnosen epilepsi.