De siste måneders oppdateringer

For de som lurer på hvor jeg har vært de siste månedene, kan jeg fortelle at jeg har ligget på sykehuset. Jeg har funnet ut at det er like greit til å bruke bloggen til å oppdatere og skrive for å få ut tanker. Stakkars mennesker rundt meg i det siste, spesielt en, har fått gjennomgå fra morgen til kveld. Ikke skravler jeg mye nok fra før av, men nå er det ekstra ille! Du kan tenke deg selv hvordan det da er nå. Like greit da å få skrevet det ned og kanskje få brukt det til noe fornuftig senere
Men tilbake til saken: Jeg har vært på sykehuset den siste måneden. Jeg har ikke fått noe diagnose på hva det er, men jeg har hatt epileptiske anfall i tre uker. Lå bare og rista og sikla om hverandre. Har nå heldigvis vært uten det i en uke. Jeg har også hukommelsestap. Men ikke prøv dere! Jeg husker alle som skylder meg penger, har ødelagt for meg tideligere i livet, hvem jeg ikke takler tryne på og hvem som rett og slett er ondskapsfulle. Det er kun de siste to-tre månedene som er vekk, og noen andre små brøkdeler. Alle barndomsminner, venner, hvor jeg har bodd og alle flotte mennesker jeg har i livet, husker jeg – heldigvis.
Hvis noen hilser og jeg ser litt rart på dere føre jeg hilser tilbake, så ikke ta dere nær av det. Jeg husker dere 99 % sikkert, men klarer bare ikke å plassere dere helt. Alle har vel opplevd det en eller annen gang, det å tenke: ”Åh, hvor har jeg sett han/hun før?!” Jeg har bare den følelsen hele tiden. De er ikke sikre på hva det er, men står mellom epilepsi eller betennelse i hjernen. Uansett så går jeg på epilepsitabletter fremover, og billappen er borte for et år. Helt forstårlig!
En gang våknet jeg etter ett anfall, så på mamma og sa ”Du er mammaen min, ikke sant?” Ellers husker jeg bare brøkdeler, som at jeg har fått bekken, blitt vasket, at Marie var på besøk, jeg pekte på ho og sa: ”Nå husker jeg hvor morsom du er!” osv. At jeg har vært utplassert på Borge sykehjem er det ikke snakk om at jeg husker!
Hvis jeg husker riktig (av det jeg har blitt fortalt), begynte alt 31.03.10. Rundt 19.04.10 (riktige datoer vil dere få senere) ble jeg sendt på Rikshospitalet i Oslo. Det første jeg husker skikkelig er at jeg ble fortalt at kom til å bli sendt til Oslo, for det hadde jeg rett på. For første gang i mitt liv så jeg pappa redd på den måten. Han hadde snakket med en lege som er venn av familien, og han sa vi hadde krav på å komme inn dit. Så der lå jeg på senga, neddopa, og venta på en amnesti sykepleier som skulle passe på meg i ambulansen. Ho skulle komme fra Moss. På det verste hadde jeg anfall 26 ganger i løpet av 24 timer. Man kan vel si at for hvert anfall ble jeg bare dummere og husket mindre. Men mens jeg lå der og ventet på denne sykepleieren prøvde pappa å spøke det vekk. Jeg ser det klart for meg: Der gikk pappa frem og tilbake i gangen, kjempe beskymret, med hendene i lomma og sier ”Skulle ho sykle fra Moss eller?”
Derifra gikk det bare en vei – fremover. Selv om første natten i Oslo var et rent helvete. Jeg hadde nettopp hatt et anfall, og det gjorde meg kjempe forvirret. Derfor fikk jeg for meg at alt var en spøk (det skriver jeg mer om senere). Ikke skjønte jeg hvor syk jeg var heller. Det gikk første opp for meg for et par dager siden. Etter ca en uke kom jeg tilbake i Fr.stad, og jeg har fått være hjemme på perm fra torsdag til søndag, som var nå. Jeg fikk bare ikke være alene, og do døra skulle være ulåst.
Støtten jeg har fått av alle gjennom tiden, jeg har vært syk, er bare utrolig. Jeg har alltid vist jeg har betydd mye for vennene mine, men nå finnes det ingen tvil! Alle meldingene, kvelden hos Charlotte, omtankene, bekymringene, de varme tankene og forståelsen varmer hjertet mitt som aldri før. Jeg er sikker på at jeg er blitt et nytt menneske! Et bedre et.