Familien min, vennene mine og alle andre som er glad i meg, har hjulpet meg gjennom dette her. Jeg er evig takknemmelig, og at dere fortsatt aksepterer meg og ser på meg som den samme, gamle Linda setter jeg utrolig pris på. Selv om jeg har vært borte fra omverdenen så lenge viser dere omtanke og hjelper meg på rett vei. Dere er bare utrolige og med mennesker som dere rundt meg er det umulig å bli sint og lei. Jeg kan snakke med dere om alt, og dere lytter – UANSETT! Jeg ville ikke byttet dere ut for noe annet i hele verden. Jeg hadde også besøk av Nina og Monica i dag. De var her fra 16.30 til 20.30, og timene føltes ut som ti minutter.
Når jeg kom tilbake på sykehuset i Fredrikstad ble jeg møtt av kjempe mange sykepleiere som synes det var SÅÅ koselig å se meg på beina igjen, og se at jeg var kommet meg såpas. Det var helt uforventet. Jeg har virkelig sett helse Norge fra sin beste side. Både på SØF og Rikshospitalet. Sykepleierne kjente meg igjen og synes det var SÅÅ koselig å se meg igjen og i så god form. Det var helt uforventet. Senest i går kom nattevakten innom meg, når jeg skulle sove, bare for å fortelle at det var koselig å se meg igjen.
Familien min vil jeg aldri kunne takke nok. Mamma har vært hos meg dag og natt. Jeg ser hun virkelig har vært redd for meg. Pappa har holdt humøret mitt oppe ved å spøke og le. Lille søsteren min viser virkelig at ho er glad i store søsteren sin og at ho ser opp til meg. Storebroren min besøker meg på sykehuset, sammen med kona si og de tar med druer og juice og sitter lenge og snakker med meg. Alle tanter, onkler, søskenbarn og venner av familien sender gode tanker og lar meg vite at de tenker på meg. Helt fantastisk!
Vennene mine fortjener flere sider. Men pga jeg blir fort sliten av alt som skjer og trenger mye hvile for det holde med det som er. De får meg ALLTID tid å smile og med de kan jeg også snakke med hvordan jeg har det nå om dagen. Jeg vet de stiller opp uansett og det er en herlig følelse.
Jeg har alltid vist jeg har betydd mye for venner og familie, men etter dette er det ingen tvil. Alle de varme tankene jeg har fått er gjort hjerterota mi varmere for 60 år fremover. Jeg ser også at de vennene jeg har nå er venner som er verdt å ta vare på for livet.
Jeg har fått utrolig mye forståelse gjennom hele tiden. Om når jeg trenger hvile, hvordan fremtiden min blir og hva jeg trenger for å kunne fungere. Det setter jeg evig stor pris på.
Jeg vil takke alle som har vært hos meg, tenkt på meg, sendt meg gode tanker og meldinger , møtt meg i gangene i sykehuset og spurt hvordan det går og i det hele tatt gidder å ta turen innom bloggen. Dere alle har hjulpet meg til å bli et bedre menneske!
- Linda Beate
tirsdag 27. april 2010
mandag 26. april 2010
De siste måneders oppdateringer
For de som lurer på hvor jeg har vært de siste månedene, kan jeg fortelle at jeg har ligget på sykehuset. Jeg har funnet ut at det er like greit til å bruke bloggen til å oppdatere og skrive for å få ut tanker. Stakkars mennesker rundt meg i det siste, spesielt en, har fått gjennomgå fra morgen til kveld. Ikke skravler jeg mye nok fra før av, men nå er det ekstra ille! Du kan tenke deg selv hvordan det da er nå. Like greit da å få skrevet det ned og kanskje få brukt det til noe fornuftig senere
Men tilbake til saken: Jeg har vært på sykehuset den siste måneden. Jeg har ikke fått noe diagnose på hva det er, men jeg har hatt epileptiske anfall i tre uker. Lå bare og rista og sikla om hverandre. Har nå heldigvis vært uten det i en uke. Jeg har også hukommelsestap. Men ikke prøv dere! Jeg husker alle som skylder meg penger, har ødelagt for meg tideligere i livet, hvem jeg ikke takler tryne på og hvem som rett og slett er ondskapsfulle. Det er kun de siste to-tre månedene som er vekk, og noen andre små brøkdeler. Alle barndomsminner, venner, hvor jeg har bodd og alle flotte mennesker jeg har i livet, husker jeg – heldigvis.
Hvis noen hilser og jeg ser litt rart på dere føre jeg hilser tilbake, så ikke ta dere nær av det. Jeg husker dere 99 % sikkert, men klarer bare ikke å plassere dere helt. Alle har vel opplevd det en eller annen gang, det å tenke: ”Åh, hvor har jeg sett han/hun før?!” Jeg har bare den følelsen hele tiden. De er ikke sikre på hva det er, men står mellom epilepsi eller betennelse i hjernen. Uansett så går jeg på epilepsitabletter fremover, og billappen er borte for et år. Helt forstårlig!
En gang våknet jeg etter ett anfall, så på mamma og sa ”Du er mammaen min, ikke sant?” Ellers husker jeg bare brøkdeler, som at jeg har fått bekken, blitt vasket, at Marie var på besøk, jeg pekte på ho og sa: ”Nå husker jeg hvor morsom du er!” osv. At jeg har vært utplassert på Borge sykehjem er det ikke snakk om at jeg husker!
Hvis jeg husker riktig (av det jeg har blitt fortalt), begynte alt 31.03.10. Rundt 19.04.10 (riktige datoer vil dere få senere) ble jeg sendt på Rikshospitalet i Oslo. Det første jeg husker skikkelig er at jeg ble fortalt at kom til å bli sendt til Oslo, for det hadde jeg rett på. For første gang i mitt liv så jeg pappa redd på den måten. Han hadde snakket med en lege som er venn av familien, og han sa vi hadde krav på å komme inn dit. Så der lå jeg på senga, neddopa, og venta på en amnesti sykepleier som skulle passe på meg i ambulansen. Ho skulle komme fra Moss. På det verste hadde jeg anfall 26 ganger i løpet av 24 timer. Man kan vel si at for hvert anfall ble jeg bare dummere og husket mindre. Men mens jeg lå der og ventet på denne sykepleieren prøvde pappa å spøke det vekk. Jeg ser det klart for meg: Der gikk pappa frem og tilbake i gangen, kjempe beskymret, med hendene i lomma og sier ”Skulle ho sykle fra Moss eller?”
Derifra gikk det bare en vei – fremover. Selv om første natten i Oslo var et rent helvete. Jeg hadde nettopp hatt et anfall, og det gjorde meg kjempe forvirret. Derfor fikk jeg for meg at alt var en spøk (det skriver jeg mer om senere). Ikke skjønte jeg hvor syk jeg var heller. Det gikk første opp for meg for et par dager siden. Etter ca en uke kom jeg tilbake i Fr.stad, og jeg har fått være hjemme på perm fra torsdag til søndag, som var nå. Jeg fikk bare ikke være alene, og do døra skulle være ulåst.
Støtten jeg har fått av alle gjennom tiden, jeg har vært syk, er bare utrolig. Jeg har alltid vist jeg har betydd mye for vennene mine, men nå finnes det ingen tvil! Alle meldingene, kvelden hos Charlotte, omtankene, bekymringene, de varme tankene og forståelsen varmer hjertet mitt som aldri før. Jeg er sikker på at jeg er blitt et nytt menneske! Et bedre et.
Men tilbake til saken: Jeg har vært på sykehuset den siste måneden. Jeg har ikke fått noe diagnose på hva det er, men jeg har hatt epileptiske anfall i tre uker. Lå bare og rista og sikla om hverandre. Har nå heldigvis vært uten det i en uke. Jeg har også hukommelsestap. Men ikke prøv dere! Jeg husker alle som skylder meg penger, har ødelagt for meg tideligere i livet, hvem jeg ikke takler tryne på og hvem som rett og slett er ondskapsfulle. Det er kun de siste to-tre månedene som er vekk, og noen andre små brøkdeler. Alle barndomsminner, venner, hvor jeg har bodd og alle flotte mennesker jeg har i livet, husker jeg – heldigvis.
Hvis noen hilser og jeg ser litt rart på dere føre jeg hilser tilbake, så ikke ta dere nær av det. Jeg husker dere 99 % sikkert, men klarer bare ikke å plassere dere helt. Alle har vel opplevd det en eller annen gang, det å tenke: ”Åh, hvor har jeg sett han/hun før?!” Jeg har bare den følelsen hele tiden. De er ikke sikre på hva det er, men står mellom epilepsi eller betennelse i hjernen. Uansett så går jeg på epilepsitabletter fremover, og billappen er borte for et år. Helt forstårlig!
En gang våknet jeg etter ett anfall, så på mamma og sa ”Du er mammaen min, ikke sant?” Ellers husker jeg bare brøkdeler, som at jeg har fått bekken, blitt vasket, at Marie var på besøk, jeg pekte på ho og sa: ”Nå husker jeg hvor morsom du er!” osv. At jeg har vært utplassert på Borge sykehjem er det ikke snakk om at jeg husker!
Hvis jeg husker riktig (av det jeg har blitt fortalt), begynte alt 31.03.10. Rundt 19.04.10 (riktige datoer vil dere få senere) ble jeg sendt på Rikshospitalet i Oslo. Det første jeg husker skikkelig er at jeg ble fortalt at kom til å bli sendt til Oslo, for det hadde jeg rett på. For første gang i mitt liv så jeg pappa redd på den måten. Han hadde snakket med en lege som er venn av familien, og han sa vi hadde krav på å komme inn dit. Så der lå jeg på senga, neddopa, og venta på en amnesti sykepleier som skulle passe på meg i ambulansen. Ho skulle komme fra Moss. På det verste hadde jeg anfall 26 ganger i løpet av 24 timer. Man kan vel si at for hvert anfall ble jeg bare dummere og husket mindre. Men mens jeg lå der og ventet på denne sykepleieren prøvde pappa å spøke det vekk. Jeg ser det klart for meg: Der gikk pappa frem og tilbake i gangen, kjempe beskymret, med hendene i lomma og sier ”Skulle ho sykle fra Moss eller?”
Derifra gikk det bare en vei – fremover. Selv om første natten i Oslo var et rent helvete. Jeg hadde nettopp hatt et anfall, og det gjorde meg kjempe forvirret. Derfor fikk jeg for meg at alt var en spøk (det skriver jeg mer om senere). Ikke skjønte jeg hvor syk jeg var heller. Det gikk første opp for meg for et par dager siden. Etter ca en uke kom jeg tilbake i Fr.stad, og jeg har fått være hjemme på perm fra torsdag til søndag, som var nå. Jeg fikk bare ikke være alene, og do døra skulle være ulåst.
Støtten jeg har fått av alle gjennom tiden, jeg har vært syk, er bare utrolig. Jeg har alltid vist jeg har betydd mye for vennene mine, men nå finnes det ingen tvil! Alle meldingene, kvelden hos Charlotte, omtankene, bekymringene, de varme tankene og forståelsen varmer hjertet mitt som aldri før. Jeg er sikker på at jeg er blitt et nytt menneske! Et bedre et.
Abonner på:
Innlegg (Atom)