Min første natt på Rikshospitalet må være den verste natten jeg har vært borti. Neddopa på Stesolid og gudene vet hva for noe annet våknet jeg etter et anfall og ser mamma sitter ved siden av meg.
- "Hva er det som skjer?" spurte jeg forvirret
- "Du har nettopp hatt et anfall" var svaret mamma gir meg.
Videre forteller mamma meg at hun skal sove hos broren min den natten, og det var på tide at hun måtte dra. Det jeg da fikk for meg, i mitt hode, var at alt var en spøk. Mamma sa med helt vanelig stemme at det bare var å ringe henne når som helst hvis det var noe, men i mitt hode sa hun det som om ho ville jeg skulle ringe, så hun kunne fortelle at alt var en spøk. Ikke nok med det; mamma ble en lilla drage og noen gule flekker i taket, som faktisk var der, spredde seg utover og tilslutt var over hele taket. På min andre side stod det en sykepleier, og i mitt hode skulle de fjerne kateteret som jeg hadde akkurat da. Sykepleieren kom med en morsom huskeregel om hvordan man pleide å fjerne katetere og jeg satt der livredd for at det skulle være vondt. Jeg så på mamma, og ho hadde et lurt smil om munnen. Alt dette var selvfølgelig bare noe jeg fikk for meg, fordi jeg var så forvirret etter anfallet.
Mamma dro og jeg satt der i sykesenga og ventet på at hun skulle komme tilbake, men det gjorde hun aldri. Jeg trodde hun bare stod rett ute på gangen og ventet på en telefon fra meg. Derfor begynte jeg å dra av kanylen jeg hadde høyre side av brystet og alle elektrodene som var festet rundt omkring. Der hvor kanylen hadde vært kjente jeg det var litt vått og kjente etter. Selvfølgelig hadde jeg begynt å blø og den eneste tanken som slo meg var «Dette var en veldig godt gjennomført spøk!». Stakkars sykepleiere som var på nattevakt den natten. Jeg tror de ikke var så altfor gamle heller. Jeg vil gjette de var ganske så nyutdannet.
I senere tid har jeg blitt fortalt at jeg ringte mamma ved 11-tiden på kvelden, og det eneste jeg sa om og om igjen var: «Slutt å tull da, mamma, kom tilbake!». I hodet mitt var det jo fortsatt en spøk! Mest sannsyneligvis sovnet jeg og våknet klokka tre på natten etter ett nytt anfall. Igjen må jeg si: «STAKKARS SYKEPLEIERE»! Der sitter en jente på 19 år, forvirret som bare det og gråter fordi hun ikke fikk ringe til moren sin, for nå var spøken gått for langt. Sykepleieren prøvde å snakke meg fra det, klokka var jo tross alt tre på natten, men hun kunne jo ikke nekte meg. Så jeg ringte. Hva jeg sa husker jeg ikke. Det endte med at mamma fikk telefonen av sykepleieren og forklarte at jeg hadde hatt et nytt anfall og var ganske forvirret.
Jeg mente virkelig at å spøke med noe sånt så lenge var umenneskelig. Jeg får si heldigvis at jeg var såppas trøtt etter anfallene , så jeg sovnet og sov godt så og si resten av natten.
