Min lille vakring har endelig begynt å felle tenner. Her om dagen, da jeg skjekket tennene hennes, så jeg at en ny begynte å vokse opp igjen. Morsfølelsen var bare utrolig! Det var nesten som en av mine fremtidige unger hadde tatt sitt første skritt.
Første gang jeg begynte å virkelig legge merkelig til tannfellingen var når samboeren min hadde en kamerat på besøk og de to smålekte med Azzi innimellom pratingen. Neste som skjer er at Azzi kommer til meg med en leke i munnen, som det er litt blod på. Litt småforskrekket spør jeg Richard og kameraten om noen av de blør. Begge sjekker hendene, men ingen kunne si de så noe blod på seg. Da var det bare å ta en titt i munnen til Azzi og der så jeg at en tann hadde nettopp falt ut.
Den hunden er så lett å ha med å gjøre. Helt fra vi fikk henne har hun ikke hatt noe imot at vi ser i munnen. Eneste det ser ut til at hun har småproblemer med er at vi klipper klørne. Men det går, med bare litt tålmodighet (som man alltid må ha) og ved å prøve forsiktig mens hun sitter vedsiden av meg i sofaen.
Dagene med Azzi blir bare enklere og enklere. Hun er så og si husrein. Har ikke tisset eller bæsjet inne på evigheter. Jeg kan ikke få sagt nok hvor glad jeg er blitt i den hunden!
