Epilepsi.. Det høres ganske harmløst ut, gjør det ikke? Vel, da kan jeg fortelle deg at det er det ikke. Jeg sitter nå på Statens Senter for Epilepsi (SSE). Her er det også mange andre mennesker med epilepsi. Noen har hatt det siden de var født, andre fikk det etter ulykker og så har man de som rett og slett er bare uheldige – som meg. Greit, det er jo en grunn til at jeg har det, men det har ikke legene klart å finne ut enda. Så det håper jeg på å finne ut mens jeg er her, på SSE. Jeg er her også for medisinomlegging. 60-70 % av de med epilepsi blir kvitt anfallene med riktige medisiner. Jeg krysser fingrene for at jeg er en av dem.
Det er utrolig hvor hemmet man blir av epilepsi og spesielt hvis man har anfall der man har rykninger. Lappen har blitt tatt fra meg og det er utrolig hvor mange yrker jeg ikke kan velge! Det er helt sykt hvor mye jeg ikke kan gjøre generelt. Gå på skolen, jobbe, ta toget alene og reise med fly alene (Greit, de to siste nevnte går mer på det psykiske hos meg selv) er helt uaktuelt. Jeg vet i alle fall at med meg selv, at dette tærer veldig psykisk. Jeg forstår at det er vanskelig for andre å forstå hvor ille denne sykdommen er. Men siden JEG forstår at andre ikke forstår, synes jeg andre kan forstå meg også. Jeg blir helt paff når jeg får spørsmålet om jeg skal søke på en jobb, når jeg har opp til tre anfall om dagen. Jeg hører om andre som har anfall ca. en gang i måneden og mener det er mye. Her er jeg og har minst et anfall om dagen. HVOR VANSKELIG KAN DET VÆRE OG FORSTÅ AT JEG IKKE KAN JOBBE DA?! Er det rart jeg blir sur også når folk mener jeg kan være med på allverdens av mulige ting? Når er det folk skal forstå at jeg ikke kan være med på alt? Jeg hater at jeg ikke kan være med på alt mulig ting, men sånt er livet mitt nå. Jeg er sperra inne i en leilighet jeg så å si hater. Jeg flyr nesten på veggen hjemme. Kjæresten min er på jobb og der går jeg hjemme.. Jeg kan ikke være ute på jobb og tjene penger. Jeg får nesten ikke vaska så mye som jeg vil i huset, for da overanstrenger jeg meg og får anfall. Ikke tør jeg å gå ut alene, for da kan jeg få anfall der jeg går alene. Ikke tør jeg å ringe til andre, for da er jeg bare en byrde. I og med at jeg har mista lappen er jeg avhengig av andre for å komme meg rundt. Men da er jeg en byrde! Alle sier det til meg at det er greit at jeg sitter på, men allikevel så føler jeg det: Jeg er en byrde når jeg ringer og spør!
Jeg tror virkelig ikke folk vet hvor mye epilepsi hemmer et menneske, føre dem sitter det med det selv og har det flere ganger dagelig. Det er først da man virkelig merker det selv. Man blir så satt ut etter et anfall. Man klarer ikke å snakke, konsentrere seg og fin motorikken er borte vekk. Drit kult -_-’ Prøv det, du!
