Epilepsi merket

Dette her er VIKTIG! å kunne. Det er merket for epilepsi. Jeg går hele tiden med dette merket på et halskjede, når jeg er offentlig. Mennesker som har dette på seg har mest sannsynelig diagnosen epilepsi.

Frykten for å gå ut

Å leve med epilepsi er verre enn det jeg trodde det skulle bli.. Man kan vel egentlig si jeg lever med en frykt for å gå ut blant ukjente folk. Å få anfall blant mennesker som kjenner meg er ikke så ille. De vet hva jeg har gått gjennom og at jeg har epilepsi, men de ukjente i byen, Østfoldhallen, matbutikken osv vet ikke det. Det eneste de ser er en jente som ligger på gulvet og rister og sikler. Det er ikke mye kult!

Men i dag var jeg uheldig; jeg var på apoteket for å hente mer medisiner. Jeg ante fred og ingen fare der jeg står og ser på ansiktskremer når en av mine første forvarsler kommer: deja vu! Jeg velger å overse dette og går heller mot kassa to sekunder etter dette, for det er min tur, sammen med mamma. Da kommer mitt neste forvarsel: prikking i armen, etterfulgt av piping i øret. Da måtte jeg bare bite i det sure eple og innse at jeg ville få anfall. Da var det bare å sette seg ned. Venstre arm og bein begynte å gå akkurat dit det ville. Stakkars eldre dame som satte to stoler vekk fra meg. Eneste positive jeg kan få ut fra dette er at jeg var på et apotek. De som jobbet der hadde nok sett dette før og de som var der da var bare mennesker som var voksne. De har nok forståelse for slikt (Hvis ikke kan de bare kysse meg bak og dra et visst sted!)

Til syvende og sist er jeg redd for å gå ut. Hvis jeg går ut passer jeg alltid på å ha et sted å sitte og da kan man jo si det er vanskelig å gå til en matbutikk. Jeg kan ikke akkurat sperre meg inne, så jo tidligere jeg aksepterer at jeg har epilepsi og at jeg kan få anfall ute blant folk, desto bedre vil det bli for meg selv.